Det mest logiske er vel å begynne fra begynnelsen:
Vi var 5 jenter som dro rett til Boracay for å ligge på stranden så lenge som mulig. Resten av gjengen reiste nordover for å dra på en liten fjelltur.
Hege, Sigrid, Claudia (en kjempesøt nederlandsk jente) og meg dro sammen ned på torsdagen, mens Nana (en like søt og også nederlandsk jente) hadde dro ned allerede på onsdagen for å få mere tid til kitesurfing.
Som jeg har skrevet tidligere begynte turen vår litt turbulent, men vi kom da oss frem til slutt. Her er den pittelille flyplassen i Kalibo:
Og så fulgte en to timer lang busstur. Så var vi endelig fremme! Så ikke så masse den første kvelden. Gikk ut å tok et par coctailer på Juice, et utrolig hyggelig sted med utrolig hyggelige mennesker. Happy Hour fra 16-20 hver dag er heller ikke noe å forakte.
Endte opp med å gå der hver dag:)
Morgenen etterpå sto vi opp tidlig for å finne solkrem og andre nødvendige strandsaker. Vi var innom de fleste butikkene på stranden, men vi kunne ikke finne annen solfaktor enn 30 og 40. Fant til slutt en butikk som solgte faktor 15, og strålende fornøyd smurte vi oss inn og håpet på det beste. Senere på dagen skulle vi forstå at det var en god grunn til at faktor 30 var den hyppigst solgte faktoren blandt turistene på øyen.
Slik så leggene til Hege ut på kvelden:
Og selv om det ikke vises så godt her så er hun RØD! Og sånn var jeg stort sett på hele kroppen. Jeg så ut som en liten lyserød gris. Ble mange vitser på min bekostning den kvelden ja.Men nå foregriper jeg begivenhetene litt. Etter vi hadde kjøpt oss solkrem fant vi oss en kafe som serverte de beste paniniene jeg noen gang har smakt! Og etter alle den dårlige maten i HK var vi kommet til himmelen! Så det ble frokost på samme stedet hver dag hele uken, med panini med tomat, pesto og ost og en medium ferskpresset vannmelonjuice. Mmmmm....
Så var det på tide å komme oss på stranden. Og stranden er fantastisk! Jeg har så mange bilder av den, men jeg vet ikke hvilke jeg skal legge ut, for det er ingen av de som virkelig kan beskrive hvordan stranden var. Men jeg skal gjøre et forsøk:
Riktig nok ikke bilde fra første dagen, men slik lå vi altså etter alle var solbrent:P
Stranden var 7 km lang. Med bare hvit, hvit sand! NydeligOg jeg har mange andre fiiiine bilder:) Fiiine stranden!
Og her ble vi liggende hele dagen! Og alle ble helt sinnsykt solbrent! Så faktor 30 ble raskt kjøpt inn til de neste dagene!
En annen ting som er verdt å nevne om stranden er den fantastiske frukten som ble solgt der! Hver dag spiste vi ananas og mango!
Søte damen skreller ananas til oss
På kveldene var vi alltid ute å spiste. De fleste dagene sjømat. Og de hadde så utrolig mye god mat å velge mellom. Favoritten min ble grillet "prawns", regner med det er en type kreps, med salat og ris til! Skulle ønske de hadde slik mat i HK også!
Og etter middag (og av og til før) satt vi på Juice og koste oss.
Der ble vi også kjent med Jay-Jay som jobbet som bartender der.
Og Jay-Jay er sikkert verdens snilleste fyr! Den snilleste fyren jeg noen gang har møtt! Og han endte opp med å bli helten vår!
For som sagt sa hadde vi liten tid mellom flyene når vi skulle til Boracay, og vi hadde like liten tid tilbake igjen. Så vi ville prøve å rebooke billettene våres, noe som ikke var noe problem, bortsett fra at vi måtte reise til flyplassen og betale et gebyr innen dagen før vi reiste, ellers kunne vi ende opp med å miste billettene våre. Problemet er at denne flyplassen ikke ligger så nærmt der vi var, så vi måtte ha reist en dag tidligere fra Boracay, reist inn til flyplassen, betalt gebyret og funnet en plass i nærheten hvor vi kunne overnatte. Og dette hadde vi selvfølgelig ikke særlig lyst til, men vi så ikke noen annen utvei enn å gjøre det på denne måten.
Vi fortalte dette til Jay-Jay, at vi måtte reise en dag tidligere. Og da tok han saken i egne hender. Han fikk moren sin som bor i Manila til å reise til kontoret til flyselskapet vårt og betale gebyret for oss. Første dagen var kontoret stengt, så hun måtte reise til et annet kontor dagen etter, og jeg tror hun brukte mye tid på å få gjort dette for oss. Og Jay-Jay nektet å ta imot noen annen betaling enn bare for billettene. Men vi klarte å få sneket med noen penger som vi ba han bruke på noe fint til moren, og han sa til oss at han ville kjøpe en kjole til henne for dem:) Jeg er så utrolig takknemlig for at han brukte masse tid og krefter, og ikke minst for at moren hans orket å hjelpe noen som hun aldri en gang har møtt. Helt utrolig! Snille snille menneskene!
Og sånn gikk dagene våre. Vi har ikke gjort noe som helst annet enn å slappe av (bortsett fra den tiden vi har snakket i telefonen med flyselskapet for å prøve å ordne opp i billettrotet), og vi har alle sammen fått en kjempefin brunfarge (bortsett fra de delene som er flasset vekk da, som hele ryggen min).
Etter 3 dager kom resten av gjengen ned til Boracay, og vi reiste på en kjempefin båttur med en liten snorketur inkludert. Egentlig hadde jeg lyst å dykke, men nesen min var så tett, så jeg tror jeg ville fått problemer med å utligne trykket under vannet, så da ville det ikke vært noen vits i. Jeg får spare det til neste gang vi er ute å reiser.
Båten vi var ute på tur med. Vi var 10 som dro ut,
og vi satt på disse hvite "pinnene" som stikker ut på sidene av båten.
Og da vi var ute og snorklet, kom det plutselig en fyr i en båt og skulle samle inn pengene for "snorkling fee". De har nemlig avgifter på alt i Filippinene. Det er avgifter for å bruke flyplassen, avgifter for å være på fergeterminalen, miljøavgifter osv... Av og til vet jeg ikke om avgiftene er reelle. Men alle betaler, også de lokale, så det må da være noe i dem.
Siste dagen vi var der fikk vi et tips om en annen strand som skulle ligge 5 minutter unne om man tok en tricycle. For de som ikke vet det, så er en tricycle en moped som man har festet en "tilhenger" til. Plass til 4 personer, maks 5. Veldig utbredt på Boracay. Så mange flere slike enn jeg så biler, men det kan jo være forståelig når man ser hvordan hovedveien ser ut
Og når dette her er en secondary road
Så vi dro til Puka Beach (den andre stranden). Og den var fantastisk! Ikke like hvit og finkornet som straden vi hadde lagt på den andre dagene, men så er jeg egentlig mest glad i "småstein"-strender og det var akkurat sånn denne stranden var. Og det var nesten ingen folk på den. Vi hadde et helt område helt for oss selv! Utrolig deilig å slippe alle selgerne som kommer bort: "Sunglasses, Maaaam", "Snorkling, Maaaam" osv. Eller "sir" for den saks skyld. Tror ikke de helt visste forskjellen på mam og sir. Komiskt.
Mannen som kjørte oss til stranden var klin gal! Speedometeret hans virket ikke, så jeg aner ikke hvor fort han kjørte. Men det var fort! Og forbikjøringer i hytt og pine. Vi lurte litt på hvorfor han gjorde krosset tegn før vi begynte å kjøre, men etter et par minutter ble det veldig klart for oss. Han ba til høyere makter om at det skulle gå bra denne gangen og. Og det gjorde det :)
Bilder av Puka Beach
Og som dere ser så er det ingen andre der! Helt fantastisk! Jeg må tilbake her! Skulle ønske jeg studerte Filippinene istedenfor:P Hadde vel blitt lite studering og mye strandliv.. men det er ikke noe man skal klage på:)
Som alle andre turist øyer i dette området av verden er prostitusjon utbredt. Overalt så vi eldre (helst litt halvfete, bleke, ekle eldre menn) sammen med små søte filippinske jenter/damer. Grøss... Og de var virkelig ikke falu for å gå slik heller. Jeg forstår det virkelig ikke! Og alle guttene vi reiste med fikk opptil flere tilbud fra diverse halliker når de satt på barer uten oss jentene. Jeg lurer virkelig på hvordan lokalsamfunnet ser på denne prostitusjonen. Ser de det på som en måte å tjene penger til livets opphold, eller blir disse jentene "sett ned på" av de andre på øyen?
En liten oppsummering til slutt: Filippinene er fantastisk! Reis dit! Helst i nærmeste fremtid før det blir like komerisielt som Thailand. Folkene er utrolig hjelpsomme og vennlige, og de snakker veldig godt engelsk. Prisene er sinnsykt lave. En skikkelig god middag inkludert drikke ligger på rundt 100 lappen. Og da har du virkelig spist godt! Jeg kommer til å reise tilbake igjen! Jeg må bare få råd først:P
Og her ble vi liggende hele dagen! Og alle ble helt sinnsykt solbrent! Så faktor 30 ble raskt kjøpt inn til de neste dagene!
En annen ting som er verdt å nevne om stranden er den fantastiske frukten som ble solgt der! Hver dag spiste vi ananas og mango!
Søte damen skreller ananas til ossPå kveldene var vi alltid ute å spiste. De fleste dagene sjømat. Og de hadde så utrolig mye god mat å velge mellom. Favoritten min ble grillet "prawns", regner med det er en type kreps, med salat og ris til! Skulle ønske de hadde slik mat i HK også!
Og etter middag (og av og til før) satt vi på Juice og koste oss.
Der ble vi også kjent med Jay-Jay som jobbet som bartender der.
Og Jay-Jay er sikkert verdens snilleste fyr! Den snilleste fyren jeg noen gang har møtt! Og han endte opp med å bli helten vår!For som sagt sa hadde vi liten tid mellom flyene når vi skulle til Boracay, og vi hadde like liten tid tilbake igjen. Så vi ville prøve å rebooke billettene våres, noe som ikke var noe problem, bortsett fra at vi måtte reise til flyplassen og betale et gebyr innen dagen før vi reiste, ellers kunne vi ende opp med å miste billettene våre. Problemet er at denne flyplassen ikke ligger så nærmt der vi var, så vi måtte ha reist en dag tidligere fra Boracay, reist inn til flyplassen, betalt gebyret og funnet en plass i nærheten hvor vi kunne overnatte. Og dette hadde vi selvfølgelig ikke særlig lyst til, men vi så ikke noen annen utvei enn å gjøre det på denne måten.
Vi fortalte dette til Jay-Jay, at vi måtte reise en dag tidligere. Og da tok han saken i egne hender. Han fikk moren sin som bor i Manila til å reise til kontoret til flyselskapet vårt og betale gebyret for oss. Første dagen var kontoret stengt, så hun måtte reise til et annet kontor dagen etter, og jeg tror hun brukte mye tid på å få gjort dette for oss. Og Jay-Jay nektet å ta imot noen annen betaling enn bare for billettene. Men vi klarte å få sneket med noen penger som vi ba han bruke på noe fint til moren, og han sa til oss at han ville kjøpe en kjole til henne for dem:) Jeg er så utrolig takknemlig for at han brukte masse tid og krefter, og ikke minst for at moren hans orket å hjelpe noen som hun aldri en gang har møtt. Helt utrolig! Snille snille menneskene!
Og sånn gikk dagene våre. Vi har ikke gjort noe som helst annet enn å slappe av (bortsett fra den tiden vi har snakket i telefonen med flyselskapet for å prøve å ordne opp i billettrotet), og vi har alle sammen fått en kjempefin brunfarge (bortsett fra de delene som er flasset vekk da, som hele ryggen min).
Etter 3 dager kom resten av gjengen ned til Boracay, og vi reiste på en kjempefin båttur med en liten snorketur inkludert. Egentlig hadde jeg lyst å dykke, men nesen min var så tett, så jeg tror jeg ville fått problemer med å utligne trykket under vannet, så da ville det ikke vært noen vits i. Jeg får spare det til neste gang vi er ute å reiser.
Båten vi var ute på tur med. Vi var 10 som dro ut,og vi satt på disse hvite "pinnene" som stikker ut på sidene av båten.
Og da vi var ute og snorklet, kom det plutselig en fyr i en båt og skulle samle inn pengene for "snorkling fee". De har nemlig avgifter på alt i Filippinene. Det er avgifter for å bruke flyplassen, avgifter for å være på fergeterminalen, miljøavgifter osv... Av og til vet jeg ikke om avgiftene er reelle. Men alle betaler, også de lokale, så det må da være noe i dem.
Siste dagen vi var der fikk vi et tips om en annen strand som skulle ligge 5 minutter unne om man tok en tricycle. For de som ikke vet det, så er en tricycle en moped som man har festet en "tilhenger" til. Plass til 4 personer, maks 5. Veldig utbredt på Boracay. Så mange flere slike enn jeg så biler, men det kan jo være forståelig når man ser hvordan hovedveien ser ut
Og når dette her er en secondary road
Så vi dro til Puka Beach (den andre stranden). Og den var fantastisk! Ikke like hvit og finkornet som straden vi hadde lagt på den andre dagene, men så er jeg egentlig mest glad i "småstein"-strender og det var akkurat sånn denne stranden var. Og det var nesten ingen folk på den. Vi hadde et helt område helt for oss selv! Utrolig deilig å slippe alle selgerne som kommer bort: "Sunglasses, Maaaam", "Snorkling, Maaaam" osv. Eller "sir" for den saks skyld. Tror ikke de helt visste forskjellen på mam og sir. Komiskt.Mannen som kjørte oss til stranden var klin gal! Speedometeret hans virket ikke, så jeg aner ikke hvor fort han kjørte. Men det var fort! Og forbikjøringer i hytt og pine. Vi lurte litt på hvorfor han gjorde krosset tegn før vi begynte å kjøre, men etter et par minutter ble det veldig klart for oss. Han ba til høyere makter om at det skulle gå bra denne gangen og. Og det gjorde det :)
Bilder av Puka Beach
Og som dere ser så er det ingen andre der! Helt fantastisk! Jeg må tilbake her! Skulle ønske jeg studerte Filippinene istedenfor:P Hadde vel blitt lite studering og mye strandliv.. men det er ikke noe man skal klage på:)
Som alle andre turist øyer i dette området av verden er prostitusjon utbredt. Overalt så vi eldre (helst litt halvfete, bleke, ekle eldre menn) sammen med små søte filippinske jenter/damer. Grøss... Og de var virkelig ikke falu for å gå slik heller. Jeg forstår det virkelig ikke! Og alle guttene vi reiste med fikk opptil flere tilbud fra diverse halliker når de satt på barer uten oss jentene. Jeg lurer virkelig på hvordan lokalsamfunnet ser på denne prostitusjonen. Ser de det på som en måte å tjene penger til livets opphold, eller blir disse jentene "sett ned på" av de andre på øyen?
En liten oppsummering til slutt: Filippinene er fantastisk! Reis dit! Helst i nærmeste fremtid før det blir like komerisielt som Thailand. Folkene er utrolig hjelpsomme og vennlige, og de snakker veldig godt engelsk. Prisene er sinnsykt lave. En skikkelig god middag inkludert drikke ligger på rundt 100 lappen. Og da har du virkelig spist godt! Jeg kommer til å reise tilbake igjen! Jeg må bare få råd først:P
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar