Livet i HK

Nå har vi begynt å falle til ro her i HK. Vi finner stort sett frem til bygget vi bor i, og med Sigrid og Hege som kartlesere er det ikke så ofte vi ikke finner veien. Det som er morsomt er at når vi ikke har kart og jeg spør om i hvilken retning vi skal gå, peker de to bestandig i to forskjellige retninger. Hittil har det vist seg at Hege er den som har best innebygget retningssans og jeg venter bare på at Sigrid også en dag skal peke i samme retning som Hege. Jeg derimot vet stort sett aldri hvor jeg er... jeg følger flokken!

Det som har slått meg med kineserne er at de er så utrolig effektive. Alt fra heiser til kollektivtranspot går på skinner. Det er ikke snakk om å vente 5 minutter ekstra på noe som helst. Noe som også gjenspeiler seg i kineserne, for eksempel når vi står å venter på en heis, og knappen er trykket på og vi ser heisen bevege seg nedover. Da virker det som om den gjennomsnittlige kineser tror at heisen beveger seg fortere dersom han trykker 100 ganger ekstra på knappen.

Kollektivsystemet er som en drøm! Istedenfor å ha halvtomme svære busser som går alt for sjeldent, har de små minibusser som de fyller helt opp, men som til gjengjeld går hele tiden! Jeg tror det lengste vi har ventet på en buss er 2 minutter. Også MTR (metroen) er genial. Banene går veldig ofte, og så lenge du vet hvor du skal, kan du umulig komme feil!

Ellers er HK en by med enorme bygninger og ekstreme folkemender. De høyeste husene er så høye at du føler du skal velte når du skal se mot toppen! Høybokkene i Vadmyra r som små dukkehus i forhold. Jeg har aldri sett noe lignende! Og det er veldig stor forskjell på skyskraperne. De som er inne på (det vi tror er) den rike siden av HK er fine og blankpollerte, men de som er på veien til HKUST (universitetet) er gamle og slitte. Og mange av de ligger nærmest oppå motorveien. Det kan umulig være sunt å bo slik! Men så er jo stort sett hele HK sentrum full av forurensing, så kanskje det å sove i den også ikke gjør så stor forskjell fra eller til.

Og så var det folkemendene da. Jeg har aldri sett så mange folk samlet på et sted... eller ikke en gang på et sted. Jeg har aldri sett så mange folk spre seg ut over et så stort område! Og det går helt fint med mange folk så lenge man har god tid og ikke lar seg stresse. Men når man har 5 minutter til visumkontoret stenger og man ikke er helt sikker på i hvilken bygning dette kontoret ligger, da er alle folkene et problem. Et stort problem. Og problemet nekter å flytte på seg. Om du prøver å gå forbi et problem kan du være sikker på at det kommer et annet problem rett mot deg slik at det eneste du kan gjøre for å unngå kollisjon er å smette inn igjen bak nærmeste problem. Og ja, du gjettet rett... vi rakk ikke visumkontoret. 2 ganger. Men vi skal gjøre et nytt forsøk imorgen!